Kirkestedet for Stranda sokn lå opprinnelig på Hindrem, omtrent tolv kilometer nordøst for Vanvikan. Der sto det først en stavkirke, kjent fra skriftlige kilder i 1589. I 1648 ble koret revet og bygd opp igjen i nytt tømmer av Ole Jonsen Hindrum, og i 1653 satte han opp et nytt tårn med spir. Vekten av tårnet ble for mye for den gamle stavkonstruksjonen, og rundt 1665 sto en helt ny laftet kirke ferdig, med tårnet og spiret fra 1653 gjenbrukt.
I løpet av 1800-tallet flyttet tyngdepunktet i soknet vestover. To tredeler av menigheten bodde etter hvert i Vanvikan og langs Storvatnet, og kirkeveien til Hindrem ble lang. Ved kongelig resolusjon 14. desember 1895 fikk soknet tillatelse til å flytte kirkestedet.
Den nye kirka i Vanvikan ble tegnet av Knut Guttormsen og reist i 1897 som en langkirke i tømmer i sveitserstil, med framhevede gavler, store takutstikk og høye vinduer. Fagfolk har omtalt den som en av de bedre trekirkene fra 1800-tallet. Den siste gudstjenesten i Hindrem kirke ble holdt søndag 31. oktober 1897, og over 600 mennesker møtte fram til innvielsen av Stranda kirke få dager senere. Gamlekirka ble revet i desember samme år, og materialene gjenbrukt – blant annet i en bygning i Rosenborg gate i Trondheim.
Hovedinventaret ble med til Vanvikan. Altertavla i barokk er trolig skåret av bilthugger Johan Johansen, prekestolen er fra 1665 og den åttekantede døpefonten fra 1660-årene. Døpefatet i messing kom også fra Hindrem. Altertavla ble malt hvit og gull ved flyttingen, siden overmalt flere ganger, og avdekket og malt på nytt under restaureringen i 1972.
Knut Guttormsen (1830–1900) kom fra Morgedal i Telemark og begynte som steinhogger og murer. Han arbeidet blant annet på restaureringen av Gamle Aker kirke før familien flyttet til Trondheim på 1860-tallet, der han ble byggeleder for restaureringsarbeidet på Nidarosdomen. Han sto bak en rekke kirker i Trøndelag, blant dem Åfjord kirke, Rissa kirke og Melhus kirke. På det gamle kirkestedet på Hindrem ble det i 2012 reist en kopi av en stavkirke, med spiret fra 1653 gjenbrukt.
