Midt i stormen

Preken ved prost Steinar Leirvik i Frengen kirke, 24. søndag i treenighetstiden, 8. november 2026. Dagens evangelium: Markus 4,35–41.

Prekenen i tekst

En dag kom det ei dame inn på kontoret mitt. Det var ikke planlagt, og jeg hadde aldri møtt henne før. Hun begynte å gråte og stilte spørsmål som hun sjøl kjempa med: Nytter det å be? Nå skjer det så mye fælt. Hvorfor griper ikke Gud inn? Og hva er egentlig vitsen med livet? Det er jo så kort.

Det var vanskelig å vite hva jeg skulle si da hun kom med sin fortelling.

Det er jo sånn at noen mennesker får oppleve mye. Vel mye, kan det synes, noen ganger – av egen sykdom eller andre ting som rammer ens nærmeste. I sånne situasjoner kan følelsene svinge mellom sinne og oppgitthet, frykt og trygghet, fra håp til fortvilelse. Kanskje er litt av håpet knyttet til at et under skal skje. Noen ganger gjør det det, men det virker på meg som om det er altfor sjelden. Underveis kan en oppleve det som urettferdig, og det er mange spørsmål om hvorfor.

Jeg vil ikke snakke lettvint om under. Men i Bibelen er det ei fortelling som jeg veit ble til trøst for ei som ikke fikk oppleve å bli frisk fra sykdom. Som vi hørte nå, blir den skrevet litt forskjellig av de ulike evangelistene. Men likevel: det er fortellinga om Jesus som stiller stormen.

Sammen med disiplene gikk han i båten. Og mens de var på sjøen, blåste det opp til en kraftig storm, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Jesus var sliten, så han la seg til å sove. Og etter hvert som stormen ble verre, gikk disiplene bort til ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!» Og han svarte: «Hvorfor er dere så redde? Så lite tru dere har!» Så reiste han seg opp og trua sjøen og vinden, og det ble blikkstille. De som var i båten, så på hverandre, undra seg og spurte: «Hva er dette for noe? Både vind og sjø adlyder ham.»

Denne historien har jeg hørt mange ganger. Kanskje hadde den aldri gjort så sterkt inntrykk på meg før ei anna dame fortalte om sitt forhold til den.

Plutselig ble livet hennes snudd opp ned. Det skjedde da hun fikk diagnosen som fortalte at hun hadde kreft. Denne kvinnen fortalte at den kvelden hun hadde fått beskjeden, var det umulig å få sove. Alle slags tanker for gjennom hodet, og det meste kjentes som kaos. Hun følte at hun var midt i en storm som hun ikke hadde kontroll over på noe vis. Den natta ropte hun inni seg: «Herre, frels, jeg går under!» Og den natta fikk hun faktisk oppleve at stormen stilna.

Men stormen kom tilbake, gang på gang, de neste årene. Stadig måtte hun rope til Gud om hjelp til å bære den byrden som sykdommen var. Og i den tida var det tre vers fra en salme som hun opplevde som en stor trøst.

[Her leser presten tre vers fra salme 461 «Tårnhøye bølger går», med omkvedet «Fred, det er jeg».]

Sykdommen og kampen forandret livet til denne dama. Det trenger ikke å gå sånn, men for henne ble trua uunnværlig. Og det var ikke lengselen etter himmelen som var det viktigste i trua. Den uunnværlige trua var ei tru for livet – selv om hun var alvorlig syk.

Jeg tror flere kan kjenne igjen opplevelsen av at livet føles som om en havner midt i en storm. Jeg kjenner at det kan høres litt rart ut å snakke så mye om dette når vi har dåp i dag. Men livet har jo lært meg at sorgen og gleden vandrer til hope. Så det er ikke for å ta ned den gode stemninga fra dåpen. Men kanskje er det sånn at når vi tar livet på alvor, blir også gleden over et nyfødt under enda større.

Det kan være mange grunner til at livet noen ganger blir vanskelig: bekymringer, opplevelser, sykdom eller sorg. Livet kjennes tungt. Den som ikke har opplevd det samme som deg, kan nok aldri helt forstå hvordan du har det. Og kanskje virker det fjernt å finne trøst i ei trygg tru, sånn som den kvinna jeg fortalte om. Eller kanskje er det ikke så fjernt, sjøl om ditt liv er annerledes.

Vi kan ha ei barnetru, et Fadervår, et håp om at Gud er Gud. Det er ikke et dårlig utgangspunkt. I hvert fall er mitt inderlige ønske at du skal kunne få oppleve, midt i det som er vanskelig, Jesus som sier: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Store ord. Men det er ord fra en som vet både hva livet, stormen, gleden og døden kan handle om. Ord fra en som ønsker det beste for deg. Amen.

Teksten er skrevet ut etter lydopptaket og lett redigert for lesbarhet.