Er det rom for meg?

Er det rom for meg?
En gang ble det fortalt en historie om gatepresten Dag Ågren i Trondheim. Han gikk gjennom sentrum og passerte Vår Frue kirke. På en benk lå en sliten mann. Akkurat idet Dag gikk forbi, reiste mannen seg og spurte: «Er det rom for meg i ditt hus?»

Først tenkte Dag at spørsmålet handlet om et sted å sove, et tak over hodet. Men etter hvert forsto han at det også var et større spørsmål: Har vi – og har kirken – plass til mennesker slik de er? Er det rom for meg i din nærhet? Skjønner du meg? Tar du imot meg – også med det jeg bærer på?

I dag ble det lest en bibeltekst i kirkene våre: «I min Fars hus er det mange rom.» Gud har plass for oss, slik vi er. Gud kjenner hele oss – både håpet og smerten.

For meg blir dette også minnet om gjennom den lilla stolaen jeg bruker i adventstiden. Den er laget av gjenbruksmaterialer – slitt, lappet og brukt – og nettopp derfor kan den bli til noe vakkert. Den bærer symboler som minner om livet: det sårbare og det sterke, det som gjør vondt og det som gir håp.

Kirken er et sted der himmel og jord møtes. Et sted der vi kan finne ly og trøst, nærhet og frihet. Et sted som minner oss om dette: Det er rom for oss. Og alt det vi bærer med oss.